Livet leker - eller?

I min barndom var jeg en glad gutt. Jeg kommer fra et hjem med en streng, britisk oppdragelse der det var vel så viktig at kniv og gaffel lå på riktig side, som at man skulle være høflig og oppføre seg ordentlig. Det var lite spillerom for egenutfoldelse, og til tross for iherdige forsøk på å få innpass på kjøkkenet, så ble jeg pent forvist til gutterommet. I tidlig alder ble jeg ufrivillig tildelt rollen som skilsmissebarn, og oppveksten min skulle bære preg av at jeg stadig var på flyttefot mellom de to kranglevorne foreldrene. Dersom man hadde foreslått noe så moderne og ukonservativt som felles interesse for barnet eller samarbeid, så tror jeg det ville ha vært kimen til en ny konflikt. 

Mine foreldre er så ulike som to dråper vann, der den ene kommer fra brakkvann og det andre fra saltvann – på hver sin side av kloden. De kan vel best karakteriseres som «Never» og «Ever», der den ene var – og er skeptisk, nølende og kritisk, mens den andre var positiv, optimistisk og inkluderende. Det kan kanskje virke som om den ene var bremsepedalen, mens den andre var gasspedalen. Det var jo ikke alltid slik, da. Men man kan vel i all beskjedenhet si at bremsepedalen eller «Never» har satt et dypere spor i en enkel guttesjel enn den tilsynelatende enklere gasspedalen…

Ungdomstiden

I ungdomstiden tok jeg pent med meg det jeg hadde lært hjemmefra, og sørget så godt som alltid å passe på at jeg ikke tråkket feil personer på tærne, i feil salat eller på feil sted. Det var nok viktig for meg å fremstå som et sted mellom eksemplarisk og perfekt, og det gjorde vel sitt til at skulderhøyden trakk seg oppover for hver dag som gikk. Det mest rebelske jeg kanskje gjorde i ungdomstiden, var å gå i russetog med parolen «Gi ungene sprit før idretten tar dem», og å være våken i to netter i strekk.

Det skulle en traumatisk flytting før ungdomsskolen til for å få meg ned på jorda med et brak. Med på det nokså ufrivillige flyttelasset fikk jeg ikke bare med meg foreldre som slang dritt til hverandre, men også en bestefar som valgte å ta avstand til meg. «Du er ikke lenger mitt barnebarn» fikk jeg vite. Herlig.

Ut i arbeid

Glemmer aldri den dagen jeg kom hjem og fortalte min far stolt og glad at jeg hadde fått jobb som reiseleder i New York. Opprømt og entusiastisk delte jeg min iver og glede over dette, og fortalte at jeg skulle reise om to måneder. Reaksjonen var nok ikke helt som jeg hadde håpet. Jeg forstår at han var engstelig for at sin 18-årige sønn skulle ut og ta verden i sin egen lomme, men han hadde kanskje ikke behøvd å si at det hadde vært mye bedre å bli lege eller advokat…? Vel. Jeg dro, og så meg ikke mye tilbake. Tiden i Det Store Eplet var helt fantastisk. Jeg lærte masse og hadde det helt strålende i det året jeg jobbet der.

Jeg har vært en nomade i hele mitt liv. Jeg har flyttet mye og hatt jobber i nær og fjern. Det var ikke før jeg på grunn av en jobb flyttet til en fin by i Vestfold, at jeg virkelig fant min trygge havn og rotfeste. Da møtte jeg den jenta jeg ikke trodde eller ante eksisterte. Hun var varm og god, vakker å legge øynene på, en underfundig humoristisk sans, og et rolig vesen. Min rake motsetning, og så deilig jordnær som jeg ikke ante at jeg trengte. Vi er i dag gift, og fikk for snart 5 år siden en vidunderlig datter.

Når jeg ser meg i bakspeilet, så synes jeg nok at livet har lekt med meg i store perioder av mitt liv. Helt inntil for ca. 4 år siden. Da kom Skyggemannen.