Yes, we can!

Jeg har gått i den naive tro at jeg har vært den positive og glade gutten som alltid har sagt et rungende JA hver eneste gang jeg blir spurt om noe. Og det har jeg. Problemet er bare det at mitt JA noen ganger har vært et uuttalt NEI. Underbevisstheten eller magefølelsen har ofte sagt at jeg ikke skal si ja, men heller nei, tja eller kanskje. Så hvorfor i himmelens navn har jeg ikke da bare sagt nei??? Er ikke følelsen av å si ja og være positiv bedre enn å si nei, da? Jeg tenker at det er som å tisse i buksene. Det føles kanskje varmt og behagelig å slippe trykket på kort sikt, men det går ikke lang tid før det blir kaldt, vått og ekkelt. Æsj. Det var en vemmelig sammenligning, men poenget er i hvert fall det at det kan føles supert med en gang, med tomler opp og pur glede. Så kommer det til neste gang og neste gang og neste gang. Du som er et JA-menneske; prøv å tenk på det: 

Neste gang du blir spurt om noe, så gjør et lite eksperiment. Svar NEI, og sjekk reaksjonen. Har du svart tilstrekkelig nok ganger JA, så er det litt interessant å se hva folk forventer av deg.