Shit, en e-post!

Det er ikke alltid like stas å motta faktura eller annet uvedkommende i posten. Det er noen som gjør som strutsen. Stikker hodet i sanden og velger å se bort i fra den derre irriterende postkassen, eller rettere sagt; innholdet. I beste fall tar de inn posten, men lar konvoluttene forbli uåpnet. 

Det er rart med det, men det er altså ikke slik at kravet forsvinner bare du lar være å åpne konvolutten…

Litt sånn har jeg det med e-poster. Ikke alle, men hvis de kommer fra NAV eller Skatteetaten, så merker jeg at dørstokkmila blir rimelig høy før jeg åpner e-posten. Ikke for det – jeg vet jo av erfaring at det er ok, og at innholdet er forutsigbart eller «ufarlig». Det er tanken på hva det kan være som er så innmari vanskelig å akseptere. Her er det snakk om å krisemaksimere maksimalt.

Jeg kommer meg jo gjennom dette på et temmelig slitsomt vis, men jeg skulle så inderlig ønske at det var mer forbundet med fryd og glede og god spenning – litt som gaver på julaften. Særlig.